Mummi-tegneseriene

Mummi-tegneseriene

Tove Janssons tegneserier er verd en titt!

Da Tove Jansson i 1952 ble kontaktet av avissyndikatet Associated Press var Mummifamilien allerede godt plassert i sitt tårnhus i Mummidalen. Gjennom fem bøker var leserne blitt kjent med Mummi, Lille My, Sniff og alle de andre. Men det var ikke flere bøker Associated Press ønsket seg, men en tegneserie som kunne trykkes i syndikatets mange aviser. Charles Sutton, som var syndikatsjef, hadde et klart ønske om at tegneserien skulle være mer voksen, mer sofistikert enn bøkene. Tove så at tegneseriemediet kunne gi rom for å utforske andre sider ved Mummiuniverset, og i 1954 utkom den første tegneseriestripen i Evening News.

Serien er ikke det vi i dag forbinder med en stripeserie, der hver stripe har sitt eget poeng. I stedet bygget stripene lengre historier over 70 – 90 striper. I den aller første fortellingen, «Mummitrollet og bandittene» legger Mummi og Sniff ut på det ene prosjektet etter det andre for å skaffe penger til nytt Mummihus etter at Stinky spiste opp det gamle. (Det var Mummis egen feil, han inviterte Stinky hjem til seg for å stinke ut alle gjestene som var kommet på uanmeldt besøk.) Det er Sniff som har de fleste forretningsidéene, og de spenner fra å lage ungdomsdrikk, å selge sjeldne dyr til dyrehagen, å lage kunst og å ta penger for å vise frem en svevende Mummi. Flere av prosjektene lykkes, men gir ikke den uttelling verken i penger eller berømmelse som de to kumpanene håper på.

Allerede i den første fortellingen lar forfatteren figurene utfolde seg på andre måter enn de gjør i bøkene. For lesere av Mummibøkene er dette kjent, men likevel helt nytt. For noen vil det for eksempel komme som et sjokk å få vite at hattifnattene er Mummis slektninger, og de er både drikkfeldige og storforlangende. Sniff er langt mer pågående enn vi kjenner ham fra bøkene, og Mummi får faktisk raserianfall flere ganger bare i den første fortellingen.

Det at de velkjente figurene fra Mummidalen inntar helt nye og ukjente roller blir et kjennemerke for tegneseriene. Seriene er handlingsmettede og detaljrike både gjennom selve historiene, men også i bildene. Charles Sutton fikk det som han ville, det er ofte voksne problemstillinger som blir tatt opp, som i fortellingen om den pliktoppfyllende og selvutslettende hushjelpen (med en hund som liker katter), eller i historien om hva som skjer når Mummi forlater sitt kjente territorium – både fysisk og sosialt – og drar for å feriere blant fiffen på Rivieraen. («Mummimammas hushjelp» og «Mummitrollet på Rivieraen».)

Tove Jansson skrev og tegnet de 13 første fortellingene alene. Broren Lars Jansson var med som oversetter, siden Toves råutkast måtte gjøres om til engelsk i den ferdige serien. Fra og med nummer 14 «Mummitrollet i det Ville vesten» (1957) ble manus laget av Tove og Lars i fellesskap, og fra nummer 22 «Moomin’s lamp» (1959) tok Lars også over som tegner. Han holdt på til 1975, da «Moomin and the ten piggy banks» ble siste serie ut.

Seriene Tove tegnet er oversatt til norsk og utgitt i fem bind hos Cappelen Damm, mens Lars’ verk finnes på engelsk i en tibindsutgave fra forlaget Drawn & Quarterly.

Mange kjenner Tove Jansson kun som forfatter av Mummibøkene, men hun var utdannet billedkunstner og arbeidet som det hele livet. Tegneserien om Mummi er en fest å lese ikke bare for de innfallsrike historiene, men like mye for bildene, som røper en kunstners blikk for positurer og detaljer. Se bare hvordan bakgrunnen skifter fra rute to til rute tre, rosene og sommerfuglene gir oss en forsmak på Mummis romantiske kunst, mens de underlige kreasjonene i rute tre er i sannhet forbløffende og forvirrende, slik Sniff vil ha det. Legg også merke til rammene mellom rutene – de er ofte kommentarer til rutenes innhold. Streken er klar og presis, men det er ingenting lettvint med oppbygningen av stripene. Tove Jansson var med på å utvikle tegneserien som medium og fortjener anerkjennelse for dette.

Søk

Språkvelger