Mummipappa er nettopp ferdig med brua over elva, ei bru som er med på flere illustrasjoner i mummibøkene. Men arbeidene med å bygge bru har dessverre sprengt i stykker huset til bisamrotta – filosofen – som kommer dryppende våt til mummihuset for å søke ly. Bisamrotta har fått ferten av noe, noe uhyggelig – det er en komet på vei mot Mummidalen. Dette er både spennende og foruroligende for alle små og store skapninger i dalen. Mummitrollet og det vesle dyret Sniff får lov å reise til Obsevatoriet for å snakke med vitenskapsmenn om denne kometen. På turen til dit møter de Snusmumrikken, som blir med dem på ferden. Dette er starten på et langt vennskap mellom Mummitrollet og den evige vandrer med grønn hatt og munnspill. Turen byr på spenning og farer, de møter sin redningsmann i en hemul – og så er det alltid godt med Snusmumrikkens avslappende vesen når det jorden slår sprekker og det koker litt rundt ørene på dem: «Kaffekjelen har rast ned i underverdenen! Hvordan skal vi klare oss uten kaffe!» skriker Mummitrollet. «Vi spiser pannekaker,» svarer Snusmumrikken.
På Observatoriet får de vite at kometen vil tangere jorden 7. august, kl. 8.42 om kvelden. Kan hende fire sekunder senere. De søker tilflukt i hulen Sniff oppdaget helt på egen hånd da katastrofen nærmer seg, men heldigvis passerer kometen og det blir feiret med en stor fest!
Dette er den første boka om mummitrollene, hvis man ser bort fra forløperen Småtrollene og den store oversvømmelsen. Det er her vi blir introdusert for de mest kjente figurene fra Mummidalen, som alle har sine særegenheter. Det sies at Tove Jansson har brukt sin egen familie for å bygge opp persongalleriet, og alle karakterene har noe vi vel alle kan kjenne oss – og andre – igjen i.
Boka har både spenning og humor – og en lykkelig slutt – og kan gjerne leses høyt for barn.
