De to siste bøkene Tove Jansson skrev om mummiverdenen foregår samtidig. Mens pappaen tar kjernefamilien med ut til en øy i havgapet for å bo i et fyr i "Pappaen og havet", lengter andre skapninger fra mummiverdenen i "Sent i november" tilbake til Mummidalen og drar dit for å treffe mummifamilien - men de er jo ikke hjemme.
Familien på fire ute på øya strever med å finne seg til rette i den nye tilværelsen - og finne ut av livet sammen som familie. Mummipappa har følt seg lite til nytte tidligere i Mummidalen, og trenger ny giv. Mummiammaen er vel som hun hun alltid har vært: rolig, behersket og samlende, men muligens aner vi en gryende overgangsalder og små uoverensstemmelser i parforholdet? Mummitrollet er pubertal og forelsker seg i to vakre sjøhester, dessuten møter han Hufsa alene, og Hufsa danser for ham. Lille My, som er adoptert inn i familien (mor Mymlen har jo en skokk unger) freser rundt på sedvanlig vis. En gammel fyrvokter skaper litt hodebry for den tilflyttende familien.
Tilbake i Mummihuset prøver gjestene i det forlatte Mummihuset å gjenskape den gode stemningen de har opplevd der gjennom sommeren med glade fester i en frodig hage, men de lykkes ikke helt med det. Det er en forvandlingens tid, ingenting er som det pleier. Filifjonka prøver å skape en varm stemning og gjøre ting på Mummimammas vis for de andre tilreisende; Hemulen, Snusmumrikken, Tofte, Mymlen og den arge Onkelsulliken. Alt er litt vemodig, de kommer litt skjevt ut med hverandre, men etter hvert nærmer de seg hverandre og kan dra derfra med nye erfaringer om vennskap og samhold.
Begge disse bøkene skiller seg litt ut fra de andre fortellingene fra Mummidalen fordi de i enda større grad enn tidligere tar opp temaer som berører voksenverdenen. Tove Jansson skal selv ha sagt at disse to bøkene ikke er barnebøker.
