Mens flere av mummibøkene foregår i et blomstrende og varmt landskap i Mummidalen, er vi her i Trollvinter kommet til vinterens snølandskap. I november legger alle i Mummihuset seg for å sove vinterdvale fram til våren, med en god porsjon granbar i magen.
Denne senhøsten våkner Mummitrollet opp tidlig og får ikke sove igjen. Det er ensomt og stille til å begynne med, litt foruroligende, faktisk, men etter hvert møter Mummitrollet den kloke Too-Tikki, som sier til ham: «En må oppdage alle ting selv [...] Og komme seg gjennom det helt alene.» Det er en overgang, men etter hvert skjønner Mummitrollet mer av livet. For eksempel som da han og Snorkfrøken ser en krokusspire som skulle fått litt mer varme for å gro opp, og hun foreslår å sette en glasskrukke over den for at den skal klare seg – da sier Mummitrollet: «La den klare seg selv så godt den kan. Jeg tror den klarer seg bedre hvis den har det litt vanskelig.» Og så blir han så glad at han må være alene litt igjen.
Som alltid kommer våren på ny, de andre våkner, Mummimamma rydder – og Mummitrollet kan fortelle henne om vintereventyret.
Trollvinter er fin, hemmelighetsfull og utforskende; det er Mummitrollet i en overgangsfase fra barn til ungdom. Den er på en måte Mummitrollets oppvekstroman, der han må løsrive seg litt fra resten av familien og sin kjære Mummimamma. Boka ble innlemmet i Århundrets bibliotek – en liste på de hundre beste og viktige bøker i det 20. århundret kåret av en komité ledet av Brikt Jensen i 1991.
